Komplimentærfarger

De er to. De har nesten alltid vært to. Så ulike som en dråpe vann og en dråpe sirup. Når den ene snakker flyr ordene som småfugler. Lette og frie. De danser nesten. Fargerike og mangfoldige som blomster. Når den andre snakker må hun dra ordene opp fra en dyp sjakt av vinter. Hun er vinterlig. Ikke ustabil. Ikke ute av kontroll. Bare vinterlig.

De er som en positiv og en negativ ladning. Bundet sammen av naturlovene. De balanserer hverandre. Sol smelter iskrystaller. Kjølig vann roer ned en feberhet panne når det trengs. De er hver sin side. Hver sin vinkel.

I hverdagen er det faktisk litt avstand mellom dem. Likevel retter de seg alltid etter den andre. Når den ene gjør et sprang, følger den andre med for å se om det er forsvarlig. Og når den andre blir hengende etter, drar den ene i henne til hun er på samme nivå. De er altid forbundet.

Den ene ser mens den andre lytter. Den ene ser ned mens den andre lytter opp. Så forteller de hverandre hva de har lært.