 |
| Eirik ved tastaturet. I bakgrunnen Lotte. |
Gunnar og Lassemons bragte virkelig ut misantropen i hverandre. Deres første møte fant sted i fødselsdagen til Kalle, som var en felles bekjent, og det satte, med sitt hatske preg, standarden.
Gunnar var oppvokst på Paradis. Han hadde dermed en kjennskap til mye penger, dyre biler, landsteder på Grimseid, og helgeturer i seglbåt ut Korsfjorden og videre mot Marstein fyr, som oversteg de flestes. Han var en kyniker, og en objektivist. På fritiden leste han Ayn Rand, og siterte hyppig fra Roarks monolog i den siste delen av The Fountain Head. I amerikansk politikk støttet han Ron Paul. Og musikalsk sett gikk han aldri for noe mer edgy enn Sting. Til nød kunne han høre på Electric Light Orchestra. De hadde så flotte fioliner, selv om Jeff Lynnes vokal var noe enerverende.
På sin side var Lassemons en radikaler. Han var født i Åsane, og det ble tidlig etablert at det eneste Bergensblodet i ham, var det han muligens hadde fått ved å flytte dit. Han likte Punk, og var anarkist, og det minst edgy han hørte på var Televisions Marquee Moon-album fra 1977. På fritiden leste han Marx, og han hadde særs lite til overs for Nietzsche, Rand, og andre forfattere som brukte skjønnlitteraturen som et verktøy til å formidle noe. Lassemons fremmet skjønnlitteraturens folkelige aspekter. Det å se etter annet enn underholdningsverdi i litteraturen var for ham det samme som å erklære seg selv en snobbete elitist.
Det var litt utpå kvelden at disse rake motsetningene fant hverandre første gang. Begge var de fine i formen, og begge hadde de hørt sitt om den andre. Det trengtes ikke ord. De stirret hverandre inn i øynene, Lassemons med sin dongerijakke og joggesko, og Gunnar, i sterk kontrast, iført blaiser og blankpussede mokasiner. De bragte sannelig ut misantropen i hverandre. Der fantes ingen tvil. Det var kjærlighet ved første blikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar