2 tekster av Hanne

Disse tekstene er også med på årets skriveleirlydbok, Take me to Funky Town

Bundet

Det kalde metallet er det første jeg kjenner. Kjølig, kaldt metall. Jeg klarer ikke bevege hendene mine. Munnen min fungerer ikke. Det kommer bare en lav klynkelyd ut av meg. Jeg har ikke vondt. Jeg klarer ikke bevege hendene, jeg kan ikke rope på hjelp. Jeg hører stemmer. Hvordan havnet jeg her? De snakker om meg. Det glatte underlaget gnisser mot huden på ryggen min. Jeg ligger altså på ryggen. Jeg er naken. En insisterende lukt trenger seg inn i nesa mi. Det lukter syntetisk, nei, frukt. Noe vått er klistret til huden min. Jeg kan fornemme det vagt på fingrene mine, men hendene mine er lenket sammen, så jeg vet ikke hva det er. Fruktlukten er stadig tilstede, men jeg ser ingenting. Jeg beveger tunga rundt i munnen. Noe rundt. Noe hardt. Det lar seg ikke bite på. Jeg er altså kneblet. Beina mine beveger jeg sakte, forsiktig. Jeg kan i hvert fall bevege begge beina. Jeg prøver å flytte det høyre beinet mitt, men det går ikke. Det er noe florlett, men samtidig sterkt som holder beina mine sammen. Jeg ligger bundet, kneblet og noen snakker om å la meg ligge sånn. Silke. Beina mine er bundet sammen med silke. Jeg hører høyhelte skritt komme mot meg. En kvinnestemme spør bestemt: «Husker du hva jeg heter»? Jeg vil svare, men hvordan? Hvordan skal jeg svare henne? Jeg kan ikke snakke. «Gi meg tommel opp hvis du husker navnet mitt. Så skal du få skrive det ned. Du har ikke gjort deg fortjent til å snakke.» kvinnen sier dette med et smil lagt i stemmen. Det virker som om hun nyter det. Alt jeg kan tenke er at jeg misliker sterkt situasjonen jeg har havnet i. Ikke kan jeg bevege meg, kommunikasjon må skje skriftlig, snakke får jeg ikke lov til. Denne kvinnen har totalt makt over meg. Jeg er hjelpesløs. Dette vet hun. Hun, kvinnen som forlanger at jeg skal huske hva hun heter, nyter å ha all makt over meg. Nyter at jeg ikke kan si noe. Nyter at jeg er hjelpesløs. Smerten er det første jeg kjenner.

«Jeg gir deg en sjanse til». kvinnen skriker til meg. Hun høres ikke bli ut nå. «Husk navnet mitt, ellers gjør jeg det der igjen, neste gang, kommer du til å reagere enten du vil det eller ikke. konsentrer deg. Ellers vet du vel hva konsekvensene blir, eller skal jeg fortelle deg det?» Jeg gir henne tommel opp. Jeg husker navnet hennes. Jeg skriver det ned på lappen jeg får. Kvinnen heter Penelope. Hun legger et smil i stemmen. Flink jente, nå var du flink. Penelope fortsetter. «Jeg er ikke ferdig enda». Hva skal skje nå? Jeg hører en skarp lyd. Men kjenner ikke smerte. Jeg hadde trodd at jeg ville få mer vondt nå, og det overrasker meg at det ikke skjer noe. Jeg merker et luftdrag, men samtidig noe annet. Ja, jeg hadde rett. Nå kan jeg bevege høyrebeinet mitt. Nå kan jeg flytte det. «Ligg stille». Det lyder som en advarsel. Raskt flytter jeg høyrebeinet mitt på plass igjen. «Bra, du kommer deg, må jeg si». Jeg kan høre at Penelope smiler. Jeg merker en duft. Denne gangen er det ikke frukt. Det er en søtere mer kvalmende duft. Den bedøver meg nesten. Som når man lukter på alt for mange parfymer, og føler at nesa ikke kan ta inn flere dufter. Med duften kommer minnene fra gårsdagen tilbake.

Jeg husker festen, og at jeg traff dette Penelopemennesket. Hun var tydeligvis en venn av Roar. Jeg hadde stått og pratet med Julie og Anette, da Penelope hadde bydd meg en drink. Anette og Julie hadde gått hjem, eller var de fremdeles til stede? De var der. Hvorfor husker jeg ingenting etter drinken? Jo! kom igjen, forbaskade hode. Tenk. Tenk. Funger nå! Jeg husker at jeg lå i baksetet på en bil. Det må ha vert noe i glasset mitt. Hvorfor Anette og Julie ikke hadde reagert, det vet jeg ikke. Kanskje de hadde gått? Nei, jeg husker ikke, men jeg kom ikke hit frivillig. Det første jeg må nå, er å komme meg vekk. Jeg vil løs. Jeg griper et hardere tak om pennen, på baksiden av lappen jeg holder med navnet hennes, skriver jeg: Hva må jeg gjøre for å komme løs? Jeg dytter lappen imot Penelope. Jeg føler mer en hører smilet hennes. Hun tar lappen, leser hun det jeg har skrevet? Nå reiser hun seg. Det er vanskelig å få avgjort om hun sto eller satt. Hun var i hvert fall her, men nå er hun borte. Lokalet var stappfullt, og jeg prøver å huske om jeg drakk noe før jeg fikk drinken av Penelope, det gjorde jeg sikkert. Alt kommer bare i bruddstykker. Roar, Anette og Julie som skulle få seg noe å drikke. Penelope som presenterte seg, som jeg trodde var Pirma. Flaks at jeg husket riktig. Hadde jeg husket feil, vel, da hadde jeg vel hatt en mye verre situasjon enn den jeg har nå. Jeg drakk. Alt for mye, så alt for mye. Hva hadde egentlig Penelope og jeg snakket om igår? Hodet mitt verker, det er som om hjernen min protesterer vilt mot å gjenkalle minner fra gårsdagen. Alt jeg husker er at Penelope nærmest måtte bære meg ut fra festen. Baksetet på bilen. Det befriende øyeblikket da kroppen min traff baksetet på bilen, og alt ble en eneste virvelvind av farger, som om en helt egen regnbue ble konstruert for min skyld.

Hanne i skrivende stund. Nr 2 fra høyre. 

En tekst til:

Telefonen ingen vil ha

Du har absolutt ikke bruk for denne telefonen. Alt den kan er å ringe og sende meldinger. Den har en elendig skjerm, den har ikke kamera, og den har veldig liten skrift. Tastene har små å utydelige tall, mikrofonen tar opp alt annet enn samtaler, og den forvrenger stemmen din til det ugjenkjennelige. Telefonen har en lader, og bruker 12 timer på lade batteriet. Telefonens batteritid er på rundt regnet en uke. Når du skal høre på samtaler, så blir det så dårlig kvalitet på det du hører, at du kan missoppfatte det personen sier så du tror det er et helt fremmed språk. Denne telefonen kjøpes der elektronikk selges. pris: 568 nok.